Jeg likte denne romanen godt, da den tar opp problemstillinger som er aktuelle i dag. Forfatteren fremstiller en av de store utfordringene i vår tid på litterært vis, som setter et særpreg på romanen. Forfatteren vekker medmenneskelighet hos leseren, ved å fremstille flyktninger som mennesker, og ikke statistikk. Ved dette, tar forfatteren opp flyktningkrisen på en gripende måte, og utfordrer leseren til å reflektere over situasjonen rundt flyktningkrisen.
Romanen Barsakh, kan lære leseren betydningen av medmenneskelighet, da Samuel og resten av flyktningene aldri hadde klart seg uten Emilies hjelp. På samme måte, lærer man også at det å bry seg, kan utgjøre stor forskjell på et annet menneskes liv.
Jeg anbefaler denne romanen, da man kan lære mye om en av de største utfordringene i vår tid, nemlig flyktningkrisen. Romanen gjør et sterkt inntrykk, da forfatteren viser brutaliteten bak det å være på flukt. Romanen passer alle aldere, da det er brukt et hverdagslig og uformelt språk, og i tillegg er høyst aktuell.
fredag 10. februar 2017
Tema (budskap)
Romanen handler dypest
sett om flyktning problematikken, flyktningene i Barsakh er fra land i Vest-Afrika.
Både gamle, unge og barn, flykter fra land, der økonomien er så dårlig at det
ikke finnes noen fremtid. De flykter med båt til Europa, i håp om et bedre liv.
Forfatteren ønsker at vi skal reflektere over hvilke utfordringer illegale
flyktninger møter. De har forlatt alt; familien, vennene og hjemlandet, i søken
om et liv i et bedre land, enn det de selv kjenner. Romanen kan sees som en
kommentar til sin tid, da romanen er svært aktuell den den dag i dag, med tanke
på flyktningkrisen i Europa. I dag, står Europa ovenfor den største
flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Man kan trekke paralleller mellom flyktning
problematikken i Barsakh, og de greske øyer i dag, der det hver dag kommer
mellom to og trehundre flyktninger.
Kilder:
Skrivemåte og språklige virkemidler
Ordvalget i romanen er uformelt og hverdagslig. En effekt av dette er at leseren lettere kan relatere seg til teksten. «Jeg heter Souleymane» (s.72) Man kan i denne setningen se at språket er uformelt og hverdagslig, da det brukes «jeg heter», i stedet for «mitt navn er» Det uformelle ordvalget gjør også romanen mer aktuell. Det er et innslag av arabiske ord i romanen, nemlig tittelen. «BARSAKH, sto det skrevet over båten med brede bokstaver» (s. 43) Barsakh er arabisk og betyr mellomstadium før døden, et sted man venter på å dø.
Retrospeksjon er et sentralt virkemiddel i romanen, da den hopper frem og tilbake i tid. (Mer om retrospektiv fortellerteknikk under handling og kronologi) For å markere når det er tilbakeblikk, har forfatteren satt tilbakeblikkene i kursiv.
Romanen inneholder mye bruk av dialog og replikker. Gjennom replikkene, får man vite mye om personene. «ER DET OK SPURTE JEG?!» (s. 62) gir oss inntrykket av personens følelser i situasjonen. I tillegg, veksler romanen mellom indirekte og direkte tale. «Bassat! Ropte han. Moren hysjet på han og plasserte han på fanget.» (s. 53)
Forteller og synsvinkel
Romanen har en skiftende, autoral synsvinkel, da fortelleren refererer til karakterene som han og hun; Tusen takk, sa han på engelsk, og tok hånden hennes. -Tusen takk" (s. 38) Fortelleren av historien skifter mellom Samuel og Emilie, dette gjør at leseren får innblikk i hvordan de to karakterene oppfatter en situasjon. Hovedpersonene deltar aktivt i handlingen, og handlingen er begrenset til Emilie og Samuels tanker og følelser. Den skiftende, personale synsvinkelen brukt i Barsakh, gjør at leseren får sympati med hovedpersonene, da man får et direkte innblikk i karakterenes tanker og følelser, og derfor kan relatere seg til dem. "Han kunne ikke bli redd nå. Det var for sent. Det var ingen vei tilbake, og frykten ville ikke hjelpe han noe." (s. 46)
Karakterer
Romanen Barsakh spiller i stor grad på karakterene, og hvordan forholdene mellom karakterene utvikler seg. Barsakh har to hovedpersoner, Emilie og Samuel. Emilie er en femten år gammel jente fra Norge, hun lever i et ressurssterkt land, der hun aldri har måttet bekymre seg for å ikke ha mat på bordet eller tak over hodet. Emilie er en dynamisk karakter da hun gjennom romanen endrer sitt syn på seg selv, på grunn av kontrastene mellom hennes og Samuel sitt liv. I begynnelsen av romanen, er Emilie svært sårbar, på grunn av bemerkninger hun har fått angående kroppen, og utseende hennes. Da hun møter Samuel, legger han merke til at hun er svært tynn. Tiden mellom de forlot fiskerhuset, og løp fra politiet, forteller hun Samuel om bemerkningen fra gutten fra klassen, og hvordan hun sluttet å spise. Samuel spør så et spørsmål som forandrer Emilies tankegang om seg selv; "Har du blitt lykkeligere av det, da?" (s. 118) Denne setningen er et tydelig vendepunkt for Emilies karakter i romanen, da hun begynner å reflektere over om det faktisk gjør hun lykkeligere. Man kan også se at Emilie er en dynamisk karakter, da hun i begynnelsen av romanen nøler ved om hun skal vinke tilbake til Samuel, mens i slutten av romanen velger å løpe fra politiet med han. Emilie er en rund karakter, da hun er realistisk, og vi kan se flere sider av henne gjennom romanen. Karakteren Emilie sin realisme, spiller på presset hun føler på å være "perfekt". Samuel er en atten år gammel gutt fra Ghana, han lever i et ressurssvakt land, der han konstant bekymrer seg for å ikke ha nok mat, og lever fra hånd til munn. Samuel er en dynamisk karakter. I starten av romanen, er Samuel svært bekymret for reisen han skal legge ut på, han reflekterer rundt frykten for å ikke komme frem, frykten for å bli sendt tilbake, og frykten for at han kanskje aldri vil se familien sin igjen. Helt i slutten av romanen derimot, viser han at han ikke lengre er rett for hva som venter. "Barsakh. Nå var han her. Nå var det bare å vente." (s. 129) Samuel er en rund karakter, han virker levende og realistisk. Karakteren Samuel sin realisme spiller på følelsene hans i løpet av reisen, frykten ved å reise, savnet på familien og gleden ved å komme frem.
jj Samuel og Emilies forhold til hverandre har mye å si for romanen, da det er utviklingen av deres forhold som gjør at Samuel og de andre flyktningene ikke blir sendt tilbake umiddelbart. Gjennom møtene og samtalene i fiskerhuset, utvikler de et sterkt forhold til hverandre.
Tross deres sterke forhold, møter de motstand. Det som er spesielt med denne romanen, er at motstanderen er samfunnet, i større grad enn en person. Samfunnet gir Emilie og Samuel motstand, da han er en illegal flyktning, og vil bli sendt tilbake hvis han blir funnet.
b
tirsdag 7. februar 2017
Handling og kronologi (NB: avsløringer forekommer)
Romanen, Barsakh åpner in medias res, med et direkte innblikk i en av Emilies mange løpeturer. Emilie er 15 år, og har allerede fra 13 års alderen, blitt utsatt for bemerkninger om kroppen hennes. Etter en bemerkning fra en gutt i klassen, bestemmer Emilie seg for å gå ned i vekt. Hun slutter nærmest å spise, etterfulgt av daglige joggeturer. Da vi møter Emilie er hun på joggetur på Gran Canaria, der hun er på ferie med familien sin. På joggeturen stopper hun opp for å knyte skolissene sine utenfor et nedslitt hus, da en mann stopper og forteller at fiskeren som bor i huset, ikke kommer tilbake på en stund. Da hun reiser seg opp og ser utover havet, legger hun merke til en liten båt, som ligger å flyter rett utenfor strandkanten. Hun har sett slike båter i noen av farens aviser, og forstår at de er flyktninger, på søken etter et bedre liv. En av flyktningene i båten vinker til Emilie, hun tenker seg om et øyeblikk før hun vinker tilbake. Da en av flyktningene i båten faller ut, springer hun ned til vannkanten og legger på svøm ut mot båten. Det er i dette øyeblikket at Emilies liv blir snudd på hodet. Gutten som datt ut av båten heter Samuel, Emilie hjelper han inn til land, før hun svømmer ut og drar båten med seg inn til land. Emilie hjelper flyktningene opp til fiskerens hus. To helt ulike verdener møtes, og hun bestemmer seg for å hjelpe flyktningene. Hun forsørger de med mat og vann, og forsøker å finne ut av hvem de er, hvor de kommer fra, og hva de skal gjøre videre. Hun klarer ikke tenke på annet en flyktningene, spesielt Samuel. Derfor finner hun på en unnskyldning for å dra til huset der flyktningene oppholder seg. Ettersom dagene går, knytter Samuel og Emilie sterke bånd, som utvikler seg fra vennskap til kjærlighet.
Gjennom romanen blir vi kjent med Samuel, en 17 år gammel gutt fra Ghana. For flere år siden, hadde Samuel sittet på Cafe Paris hjemme i Ghana, tett i tett sammen med voksne og barn, mens de så på tv-serier på en gammel TV. "Serier med pene, unge mennesker. Med lekre leiligheter og dyre klær. Her var det forestillingen først ble plantet i han. Forestillingen om at det fantes en annen verden enn den han selv kom fra. En verden av overflod, rett på den andre siden av havet." (s. 23) Da Samuel kom hjem den kvelden, fortalte han moren om at han hadde bestemt seg for å reise til Europa. Moren prøvde ikke å stoppe han, tvert imot. Ikke fordi hun ikke var glad i han, men fordi hun simpelt hen ikke hadde råd til å ha han boende der. Hun hentet en pappeske fra soverommet, og strakte den mot han. Pappesken inneholdt penger, penger han ville trenge om han skulle klare og komme seg til Europa. Dagen etter, gikk han ned til kafeen der flere andre kvinner, menn og barn, alle ventet på det samme. "Så kom lastebilen som skule hente dem, en rusten Toyota minivan som en gang hadde vært grønn. De satte seg i baksetet og kjørte fra alt. Byen. Familien. Vennene." (s. 27) Den tredje dagen nådde de Gao, den siste byen før Sahara. Gao var et samlingssted for flyktninger fra sør, der gatene flommet over av mennesker på vei ut av Afrika. Samuel satt seg ned på en kafé, ved siden av han satt en mann med hodet bøyd over en flaske øl. Han spurte spørsmål om Samuel hadde tenkt seg gjennom Sahara, og tilbydde å fortelle om reisen gjennom ørkenen, mot en flaske øl. Mannen het Daniel, han fortalte om at han hadde kommet seg gjennom ørkenen, for så å bli sendt direkte tilbake til Gao av myndighetene. Daniels historie fikk Samuel til å bli bekymret for reisen, likevel visste han at det ikke var noe annet alternativ. "Der ble han stående å se utover ørkenen. Sahara. Spredte busker og steiner. Sanddyner i horisonten. I morgen var det hans tur. Det var ingen vei tilbake."
Kvelden før de skulle reise fra Gao, banket det på døren til lastebilen. Det var en menneskesmugler som fortalte at de som kom frem, ville bli sperret inne i lukkede asylmottak, med mindre de følgte hans rute gjennom havet mot Kanariøyene. Samuel valgte å følge sjøveien til Kanariøyene. Da de kom frem til havnebyen, fikk Samuel øye på en gatekunstner, som sto og malte på en betongmur. "Ved muren sto en mann og malte. Han hadde malt en rød båt, med silhuettene av mennesker oppi. Noen av menneskene hadde falt over bord og sank gjennom vannet. På den andre siden hang det spanske flagget. BARSAKH, sto det skrevet over båten med brede bokstaver" (s. 43) Samuel gikk bort til gatekunstneren, Samuel pekte på overskriften og spurte hva det betydde. "Så du er ikke muslim? Spurte han og smilte. Samuel ristet på hodet. I islam er Barsakh et slags mellomstadium etter døden, forklarte han. -Et sted der man venter på dommedag. Barcelona eller Barsakh. Barcelona eller døden. Det er mottoet til mange av de som reiser herfra." (s. 44) Morgenen etter var dagen der, de 21 passasjerene plasserte bensin, vann og proviant i båten, før de seilet ut på det åpne havet.
De to første dagene lignet hverandre, menneskene ombord fortalte historier om hvor de kom fra, om familiene sine, og hva de skulle når de kom frem.
Den niende dagen gikk de tom for bensin. "Så stanset propellen. Båten drev langsomt gjennom vannet, før den til slutt stanset, og ble liggende og drive med strømmen. Stillhet. -Hva gjør vi nå? spurte Ibrahim, med frykt i øynene. Djeneba klappet gutten sin rolig på ryggen. -Nå er det bare gud som bestemmer, sa hun lavt og begynte å be." (s. 59)
De gikk tom for mat den trettende dagen, tre dager senere døde den første av dem. De løftet han opp, og dyttet kroppen hans over rekka og ned i vannet. Samuel tok seg selv i å tenke at de kanskje heller burde spist han.
Den nittende dagen døde enda en.
Den tjueandre dagen døde fire til.
Den tjuetredje dagen, ble de møtt av en flokk fugler, dette måtte bety at de ikke var langt fra land.
Den tjuefjerde dagen, var de så nærme land at de kunne se vannet som slo inn mot klippene. Samuel satt seg opp, han kunne skimte en bilvei, og en stand. "Så fikk han øye på henne. En lys jente i treningstøy som sto i vannkanten. Han hevet armen i været og veivet med dem for at hun skulle få øye på ham. Hun hevet armen nølende. Samuel fikk lyst til å le. De hadde klart det! De hadde kommet frem. De hadde kommet frem." (s. 66)
Som nevnt tidligere, hjelper Emilie flyktningene opp til fiskerens hus, og forsørger de så godt hun får til. En kveld etter Emilie har dratt tilbake til hotellet, drar flyktningene til "byen for mennesker som ikke finnes." Her blir de tilbudt å selge solbriller og billige vesker på strendene mens de venter på oppholdstillatelse. Samuel velger likevel å dra tilbake til fiskerens hus, i håp om å se Emilie en gang til. Emilie ankommer huset, men de får ikke snakket lenge før en varebil svinger inn på gårdsplassen. Fiskeren var kommer hjem. De sprang lydløst ut av bakdøren til huset, det var mørkt, så de gjemte seg bak noen busker. Det svingte inn enda en bil på gårdsplassen, de hørte hunder bjeffe, det måtte være politiet. Bjeffene nærmet seg, lommelykten skinte rett mot dem. De var oppdaget. Samuel tok armen til Emilie og la på sprang. Politimannen skrek at de skulle stoppe, og fyrte av et varselskudd. De løp gjennom byen, Emilies mor fikk øye på dem. Samuel og Emilie løper ned mot en sandstrand, der de blir tatt igjen av politibetjenten, lagt i bakken og satt på håndjern.
Dagen etter, våkner Emilie i arresten, der blir hun avhørt av en politimann. Hun fortalte alt fra start til slutt. Politimannen spurte etter om hun visste navnet på noen av flyktningene, hun svarte at hun kun viste navnet på den ene, Kofi. Det var det Samuel hadde bedt henne fortelle politiet hvis de spurte etter navnet hans. Det var for å sørge for at politiet ikke kunne sende han tilbake, de kunne ikke sende tilbake noen de ikke visste hvor kom fra. Før Emilie får gå, spør hun politibetjenten om hva som har skjedd med flyktningene, han forteller henne at de har blitt plassert på en institusjon for ulovlige immigranter. Dagen etter besøker Emilie institusjonen, Samuel får øye på henne i folkemengden, og tar henne med på baksiden av bygningen. De får ikke snakket lenge før en betjent skriker "Visitten er over!" (s. 128) Emilie snur seg raskt og kysser Samuel midt på munnen. Hun sniker en papirlapp i lommen hans og ber han skrive til henne. Da Emilie hadde forlatt institusjonen, tok Samuel opp lappen av lommen. "Barsakh. Nå var han her. Nå var det bare å vente." (s. 129) Boken ender med en åpen slutt, der man må tenke seg hva som skjer videre. Slutten virket dystert, og man kunne tolke det slik at Samuel ventet på å dø, da det tidligere i boken ble nevnt at Barsakh var et mellomstadium før døden.
Handlingen blir fremstilt med en retrospektiv fortellerteknikk, der handlingen blir avslørt underveis. Det er den retrospektive fortellerteknikken som skaper spenning i romanen, da det gjennom romanen avsløres hvordan historien endte slik den gjorde.
Gjennom romanen blir vi kjent med Samuel, en 17 år gammel gutt fra Ghana. For flere år siden, hadde Samuel sittet på Cafe Paris hjemme i Ghana, tett i tett sammen med voksne og barn, mens de så på tv-serier på en gammel TV. "Serier med pene, unge mennesker. Med lekre leiligheter og dyre klær. Her var det forestillingen først ble plantet i han. Forestillingen om at det fantes en annen verden enn den han selv kom fra. En verden av overflod, rett på den andre siden av havet." (s. 23) Da Samuel kom hjem den kvelden, fortalte han moren om at han hadde bestemt seg for å reise til Europa. Moren prøvde ikke å stoppe han, tvert imot. Ikke fordi hun ikke var glad i han, men fordi hun simpelt hen ikke hadde råd til å ha han boende der. Hun hentet en pappeske fra soverommet, og strakte den mot han. Pappesken inneholdt penger, penger han ville trenge om han skulle klare og komme seg til Europa. Dagen etter, gikk han ned til kafeen der flere andre kvinner, menn og barn, alle ventet på det samme. "Så kom lastebilen som skule hente dem, en rusten Toyota minivan som en gang hadde vært grønn. De satte seg i baksetet og kjørte fra alt. Byen. Familien. Vennene." (s. 27) Den tredje dagen nådde de Gao, den siste byen før Sahara. Gao var et samlingssted for flyktninger fra sør, der gatene flommet over av mennesker på vei ut av Afrika. Samuel satt seg ned på en kafé, ved siden av han satt en mann med hodet bøyd over en flaske øl. Han spurte spørsmål om Samuel hadde tenkt seg gjennom Sahara, og tilbydde å fortelle om reisen gjennom ørkenen, mot en flaske øl. Mannen het Daniel, han fortalte om at han hadde kommet seg gjennom ørkenen, for så å bli sendt direkte tilbake til Gao av myndighetene. Daniels historie fikk Samuel til å bli bekymret for reisen, likevel visste han at det ikke var noe annet alternativ. "Der ble han stående å se utover ørkenen. Sahara. Spredte busker og steiner. Sanddyner i horisonten. I morgen var det hans tur. Det var ingen vei tilbake."
Kvelden før de skulle reise fra Gao, banket det på døren til lastebilen. Det var en menneskesmugler som fortalte at de som kom frem, ville bli sperret inne i lukkede asylmottak, med mindre de følgte hans rute gjennom havet mot Kanariøyene. Samuel valgte å følge sjøveien til Kanariøyene. Da de kom frem til havnebyen, fikk Samuel øye på en gatekunstner, som sto og malte på en betongmur. "Ved muren sto en mann og malte. Han hadde malt en rød båt, med silhuettene av mennesker oppi. Noen av menneskene hadde falt over bord og sank gjennom vannet. På den andre siden hang det spanske flagget. BARSAKH, sto det skrevet over båten med brede bokstaver" (s. 43) Samuel gikk bort til gatekunstneren, Samuel pekte på overskriften og spurte hva det betydde. "Så du er ikke muslim? Spurte han og smilte. Samuel ristet på hodet. I islam er Barsakh et slags mellomstadium etter døden, forklarte han. -Et sted der man venter på dommedag. Barcelona eller Barsakh. Barcelona eller døden. Det er mottoet til mange av de som reiser herfra." (s. 44) Morgenen etter var dagen der, de 21 passasjerene plasserte bensin, vann og proviant i båten, før de seilet ut på det åpne havet.
De to første dagene lignet hverandre, menneskene ombord fortalte historier om hvor de kom fra, om familiene sine, og hva de skulle når de kom frem.
Den niende dagen gikk de tom for bensin. "Så stanset propellen. Båten drev langsomt gjennom vannet, før den til slutt stanset, og ble liggende og drive med strømmen. Stillhet. -Hva gjør vi nå? spurte Ibrahim, med frykt i øynene. Djeneba klappet gutten sin rolig på ryggen. -Nå er det bare gud som bestemmer, sa hun lavt og begynte å be." (s. 59)
De gikk tom for mat den trettende dagen, tre dager senere døde den første av dem. De løftet han opp, og dyttet kroppen hans over rekka og ned i vannet. Samuel tok seg selv i å tenke at de kanskje heller burde spist han.
Den nittende dagen døde enda en.
Den tjueandre dagen døde fire til.
Den tjuetredje dagen, ble de møtt av en flokk fugler, dette måtte bety at de ikke var langt fra land.
Den tjuefjerde dagen, var de så nærme land at de kunne se vannet som slo inn mot klippene. Samuel satt seg opp, han kunne skimte en bilvei, og en stand. "Så fikk han øye på henne. En lys jente i treningstøy som sto i vannkanten. Han hevet armen i været og veivet med dem for at hun skulle få øye på ham. Hun hevet armen nølende. Samuel fikk lyst til å le. De hadde klart det! De hadde kommet frem. De hadde kommet frem." (s. 66)
Som nevnt tidligere, hjelper Emilie flyktningene opp til fiskerens hus, og forsørger de så godt hun får til. En kveld etter Emilie har dratt tilbake til hotellet, drar flyktningene til "byen for mennesker som ikke finnes." Her blir de tilbudt å selge solbriller og billige vesker på strendene mens de venter på oppholdstillatelse. Samuel velger likevel å dra tilbake til fiskerens hus, i håp om å se Emilie en gang til. Emilie ankommer huset, men de får ikke snakket lenge før en varebil svinger inn på gårdsplassen. Fiskeren var kommer hjem. De sprang lydløst ut av bakdøren til huset, det var mørkt, så de gjemte seg bak noen busker. Det svingte inn enda en bil på gårdsplassen, de hørte hunder bjeffe, det måtte være politiet. Bjeffene nærmet seg, lommelykten skinte rett mot dem. De var oppdaget. Samuel tok armen til Emilie og la på sprang. Politimannen skrek at de skulle stoppe, og fyrte av et varselskudd. De løp gjennom byen, Emilies mor fikk øye på dem. Samuel og Emilie løper ned mot en sandstrand, der de blir tatt igjen av politibetjenten, lagt i bakken og satt på håndjern.
Dagen etter, våkner Emilie i arresten, der blir hun avhørt av en politimann. Hun fortalte alt fra start til slutt. Politimannen spurte etter om hun visste navnet på noen av flyktningene, hun svarte at hun kun viste navnet på den ene, Kofi. Det var det Samuel hadde bedt henne fortelle politiet hvis de spurte etter navnet hans. Det var for å sørge for at politiet ikke kunne sende han tilbake, de kunne ikke sende tilbake noen de ikke visste hvor kom fra. Før Emilie får gå, spør hun politibetjenten om hva som har skjedd med flyktningene, han forteller henne at de har blitt plassert på en institusjon for ulovlige immigranter. Dagen etter besøker Emilie institusjonen, Samuel får øye på henne i folkemengden, og tar henne med på baksiden av bygningen. De får ikke snakket lenge før en betjent skriker "Visitten er over!" (s. 128) Emilie snur seg raskt og kysser Samuel midt på munnen. Hun sniker en papirlapp i lommen hans og ber han skrive til henne. Da Emilie hadde forlatt institusjonen, tok Samuel opp lappen av lommen. "Barsakh. Nå var han her. Nå var det bare å vente." (s. 129) Boken ender med en åpen slutt, der man må tenke seg hva som skjer videre. Slutten virket dystert, og man kunne tolke det slik at Samuel ventet på å dø, da det tidligere i boken ble nevnt at Barsakh var et mellomstadium før døden.
Handlingen blir fremstilt med en retrospektiv fortellerteknikk, der handlingen blir avslørt underveis. Det er den retrospektive fortellerteknikken som skaper spenning i romanen, da det gjennom romanen avsløres hvordan historien endte slik den gjorde.
tirsdag 17. januar 2017
Presentasjon av romanen
Barsakh er skrevet av
den norske forfatteren, Simon Stranger. Han er oppvokst Lilleaker i Oslo, og
har gått forfatterstudiet i Bø, og studert filosofi ved universitetet i Oslo.
Han debuterte i 2005 med barneboka, Krusedullen. Han har senere skrevet syv
romaner og en barnebok.
Barsakh er den første
romanen i trilogien Barsakh,
Verdensredderne og De som ikke finnes. Trilogien hander om tenåringen
Emilie og hennes opplevelser med verdens fattigdoms og flyktningproblemer.
Trilogien har blitt oversatt til japansk, dansk, tysk,
svensk, fransk, brasiliansk, sør-koreansk og arabisk. Barasakh ble utgitt i 2009 av forlaget Cappelen Damm. Høsten 2014, kom Barsakh på listen over de
35 beste norske ungdomsromanene gjennom tidene. Romanen har mottatt utmerket
kritikk av blant annet Dagbladet, Aftenposten, Dagavisen og Vårt land.
"Det er kjærkomment med ei ungdomsbok
som på litterært vis griper fatt i dette fenomenet, som er en av de virkelig
store utfordringene i vår verden i dag. Måten det er gjort på, gjør at flere
unge har mulighet til å få satt i gang mange viktige refleksjoner både om det
faretruende skillet mellom den forbrukende og den fattige delen av verden, og
om utfordringer innenfor vår egen overflodspregede tilværelse. (…) ei
engasjerende bok, som vekker ettertanke omkring en av dagens store politiske
utfordringer. Det er et osean mellom Afrika og Europa. Men noen ganger er det
bare en liten svømmetur."
Marianne Lystrup, Vårt Land
Romanen tar for seg et tema som omhandler kontrasten mellom fattig og rik i et globalt perspektiv, og hva som skjer når to helt ulike verdener møtes.
Inspirasjonen til Barsakh fikk Simon Stranger da han skrev romanen Mnen i 2008, der han skrev et manus til en tegneserie i romanen. Tegneserien handlet om en eritreisk flyktning, i en båt på vei over middelhavet. Når Mnen kom ut, mente Simon Stranger at det lå mye mer bak. Som 19 åring reiste han til Karibien i en liten seilbåt, sammen med en venn og faren hans. På et tidspunkt gikk girkassen i stykker, og de lå å drev ute på det vindstille havet. De visste ikke når de ville komme frem, eller hvor vinden ville føre dem. Denne hendelsen har i følge forfatteren hatt betydning for at Barsakh ble skrevet.
Kilder:
Forfatterens blogg
Nettsted for bildet
Simon Stranger, Wikipedia
Abonner på:
Innlegg (Atom)